Jeg har malt i mange år. I vinter ble jeg opptatt av å male det jeg ser. Jeg har arbeidet med det for mange år siden, men gikk raskt videre til et mer abstrakt uttrykk. Nå opplevde jeg et intenst ønske om å kunne gjengi det jeg ser med mine øyne, og begynte å male ute i naturen. Til min store skrekk erfarte jeg at jeg sto fast gang på gang når det gjaldt fargevalg. Hvilke farger skulle jeg benytte for å skape en dybde i landskapsmaleriet? Hvilke blå farge skulle jeg benytte til å male havet? Jeg måtte innrømme at min fargkunnskap ikke var tilstrekkelig og en fordypelse av fargene ble mitt nye mål- Jeg har lagt tilside mitt eget kunstneriske uttrykk og vier min tid til landskapsmalerier. Jeg er sikker på at den kunnskapen jeg erverver på denne vei vil gi frukter når jeg vender hjem igjen. Her kan du få et innblikk i min vei inn i fargenes verden.
Jeg bodde i The little red hippie house, Punta Arabi, på Ibiza hele april i år. Jeg har vært der mange ganger før, men denne gangen dro jeg alene med mål om å male landskap.
The little red hippie house ligger ut mot klippene på Punta Arabi og hver morgen klokken 7 dro jeg dit ut og satte meg for å betrakte soloppgangen. Klokken 7 var det stup mørkt der ute og stjernene lyste opp den mørke himmelen. Omgivelsene og utsikten var svart og grått. Ingen farger.
Nå klokken nærmet seg 07:30 begynner noe å skje. Lyset trer forsiktig inn på himmelhvelvingen. I løpet av en halvtimes tid endrer verden seg. Fargene blir født. Ja, det er slik det opplevdes hver dag. Fra det stummende mørke trådte fargene frem både på himmelranden og i omgivelsene ikring meg.
Det var en glede og en gave å kunne begynne hver dag en hel måned med denne fødselen. Denne opplevelsen skapte en dyp undring i meg om hvordan fargene eksisterer. Jeg forsto der ute på klippene at lys var nødvendig.
Dagene var fylt med å betrakte naturen, og forsøke å gjengi det jeg så på papiret. Jeg opplevde at jeg sto fast mang en gang. Jeg som hadde malt så mye i mitt liv. Jeg måtte erkjenne at jeg hadde hull i kunnskapen om farger og det ønsket jeg å gjøre noe med.
Den reisen begynner nå.
Og forresten, når stjernene forsvant på himmelen over meg, begynte fuglene å synge.
Det er mange som har formidlet ulike fargeteorier opp gjennom tidene. Jeg har gjort et utvalg av litteratur som skal være mitt utgangspunkt; men all teori skal ikke forbli teori. Jeg skal gjøre for å forstå teorien. Jeg er sikker på at “å gjøre ” istedenfor “å bare lese” vil gi meg et dypere grunnlag til å forstå fargene.
Å blande fargene selv istedenfor å kjøpe ferdige tuber med farge støtter erfaringslæren. Derfor vil alt arbeid være kun med 6 primærfarger og hvit.
Fargene jeg vil benytte i øvelsene er følgende, og thumbnailene har jeg lånt fra Golden Point.
Jeg deltar i et fargeteori kurs denne høsten. Kursansvarlige er Helen Dannelly, billedkunstner bosatt i Chicago, USA. Dannelly har fargelære som et av sine fagfelt og jeg nyter godt å ha en samtalepartner i dette arbeidet. Når det gjelder litteratur som jeg har valgt til min “pensumsliste” har jeg gjort et utvalg av bøker jeg allerede har i min hylle. De har nok i beste fall vært skumlest opp gjennom årene.
Nå skal de leses grundig etterhvert som arbeidet mitt går fremover. Følgende bøker:
Bent Weber; Farve oplevelser Rudolf Steiner; Farvernes vesen Pehr Sällström; Goethes färglära Joseph Albers; Interaction of color Jørgen Dukan; Fargelære David Hornung; Color- a workshop for artists and designers.
Lys er en forutsetning for at vi ser farger og vi ser kun det lyset som treffer øyet.
Farge er en opplevelse av lys med ulike bølgelengder og intensitet. For eksempel vil lys med bølgelengde på 700 nm (nanometer) oppleves som rødt, mens lys med bølgelengde på 400 nm oppleves som fiolett.
De spektrale fargene er farger som har én bølgelengde. Disse kalles også monokromatiske farger, og det er disse man kan se i regnbuen eller når hvitt lys brytes gjennom et prisme. De fleste farger vi ser, oppstår som en kombinasjon av flere bølgelengder eller forskjellige intensiteter av disse. Fargen lilla er for eksempel en kombinasjon av korte, blå bølgelengder og lange røde bølgelengder. Forskjellige intensiteter gir oss enda flere fargeopplevelser, og det anslår at mennesker kan skjelne mellom tre og syv millioner farger. (Store norske leksikon)
Fargesyn er synssansens evne til å tolke lys som forskjellige farger. Farger anses også som et psykologisk fenomen, også kalt sanseinntrykk. Uten fargesynet vil man se fargenes lyshet og mørket – som gråskalaen – mens fargesynet gir oss ytterligere informasjonsgrunnlag ofr identifisering og orientering.
Goethe skrev så vakkert – Lyset overleverer det synlige til øyet, øyet overleverer det til hele mennesket.
Det var dette jeg erfarte ute på klippene kl 7 om morgenen når jeg satt i stummende mørke og iakttok hvordan lyset på himmelranden endret mørket til farger som omga meg. Uten lys ingen farger!
Johann Wolfgang von Goethe var i utgangspunktet opptatt av naturvitenskapelige studier, blant annet optikk. I hans sentrale verk “Zur Farbenlehre” (1810) beskrev han sin fargelære.
Han delte fargene inn i 3 kategorier; De fysiske fargene, De kjemiske fargene og De fysiologiske fargene.
DE FYSISKE FARGENE Med de fysiske farger menes generelt sett hvordan vi opplever lys som sendes direkte fra en lyskilde som forskjellige farger. Disse fargene kalles lysfarger.
DE KJEMISKE FARGENE Med kjemiske farger menes farger som oppleves når lys reflekteres fra et objekt eller overflate, der overflaten enten absorberer, transmitterer eller reflekterer lydbølgene. Disse kalles pigmentfarger da det generelt sett er pigmentenes egenskaper i overflaten sm bestemmer hvilke lydbølger som absorberes, transmitteres og hvilke som reflekteres til øyet, og det er kun det lyset som treffer øyet vi kan se.
DE FYSIOLOGISKE FARGENE
Med fysiologiske farger menes opplevelsen av fargene gjennom synssansen og hvordan synssansen tolker fargeinntrykk ut fra i hvilken sammenheng vi ser fargen. Vi opplever aldri en farge isolert fra omverdenen, og fargenes sammensetning i et synsfelt påvirker opplevelsen av de enkelte fargene. En farge oppleves mørkere i én kontekst og lysere i en annen, avhengig av hvilke farger den sees sammen med. Josef Albers bok “Interaction of color” er stort sett bygget opp av øvelser hvor man betrakter farger i ulike kontekst.
Han sier blant annet at i visuell persepsjon blir en farge sjeldent betraktet som den virkelig er – som den er fysisk. En som studerer farger må eksperimentere, betrakte, prøve og feile for å lære seg å skjelne fargene og forstå hvorfor ulike kontekst preger fargene.
The Bauhaus gang. Is Albers here? Well I am.
Hvis jeg sier “rødt” til 50 mennesker vil alle ha en farge i tankene og alle 50 vil ha ulike rødfarger. Vi forbinder fargene med hva vi selv har som et erfaringsgrunnlag, alt fra brannbil til coca cola osv osv. Men hva er riktig rød? Er det en riktig rød?
Group photo of Bauhaus masters 1926 f.l to r: Josef Albers, Hinnerk Scheper, Georg Muche, Lászlo Moholy-Nagy, Herbert Bayer, Joost Schmidt, Later Gropius, Marcel Breuer, Wassily Kandinsky, Paul Klee, LyonelFeininger, GuntaStölzl and Oskar Schlemmer. (Photo: picture alliance aka images.)
Både Goethe og Albers vil være med meg på min reise for å forbedre min forståelse for fargeverdenen.
Det er utrolig spennende å fordype seg i lys og farge. Tenk at mennesket kan skjelne mellom 3 og 7 millioner farger, men se så begrenset område vi ser av lysspekteret. Midt imellom ultrafiolette og infrarød bølger så er det knapt en strek som viser det synlige for menneskets øye.Dyr og insekter ser verden omkring seg svært ulikt fra hva det menneskelige øye ser.
Bier ser for eksempel fra 300 til 650 nm. De ser altså ikke fargen rød, men til gjengjeld ser de og i det ultrafiolette spekteret. Noe som er skjult for oss mennesker.
Bier skjelner veldig godt mellom lys og mørke som gjør at de ser kantene på blomster og planter veldig tydelig. Synet er viktig for biene slik at de finner nektaren. Med det ultrafiolette lyset skapes det “landings soner og nærmest stier inn til hvor nektaren er i blomsten.
Slik ser blomstene ut for biene.
På dette bildet ser man hvor tydelige omrisset av blomstene er og hvordan nektaren synliggjøres så tydelig.
Veier inn til det lysende nektaren.
Som jeg skrev, å fordype seg i lys og farge er utrolig interessent. Jeg dykker videre.
Primærfargene er noe barn lærer om allerede tidlig i barneskolen. Rød, gult og blått. De fleste vet ganske tidlig av at hvis man blander rød og gul så får man oransje, rød og blå blir fiolett og gul og blå blir grønn.
Jeg husker når jeg skulle lage bløtkake til min 17 års dagen så ville jeg ha en blå kake. På den tiden gikk jeg på yrkesskolen i tegning, form og farge og hadde jo lært om fargesirkelen! Jeg kjøpte gult og grønn konditorfarge og blandet i vei. Blåfargen kom aldri. For å si det klart og tydelig; jeg lærte grunnleggende fargelære der og da.
Jørgen Dukan, i sin bok Fargelære, skriver at ingen fabrikk har hittil klart å lage pigmenterte grunnfarger. De dannes av de nærmeste tertiærfargene. Hva vil det si?
Primærfargene er spektralfargene som oppfattes av oss mennesker i lysspekteret. Så for å oppnå spektralfargen må malere ty til de nærliggende fargene på fargesirkelen. Det finnes altså ingen maletuber som heter kun rød.
Rød kan lages ved å blande kadmiumrød og rød rødfiolett. Da vil man få en tilnærmelses lik rød som spektralrød.
Så på en måte kan man si at rødt er ikke bare rødt. Spør man 50 mennesker om hva er rødt vil du få 50 svar. Med tanke på at menneske kan skjelne mellom 3 og 7 millioner farger forstår man at rødt er ikke bare rødt.
Hver primærfarge har altså en linje med ulike rød, gul og blå som spenner fra det kalde til det varme. Dette heter kontinuum. (Kontinuum er et sammenhengende hele eller en sammenhengende mengde; noe som er vedvarende eller fortløpende, en kontinuitet.)
Ser du fargesirkelen under her ser og ser på rødfargen, så ser du at denne primærfargen strekker seg fra rødoransje til rødfiolett. Likeledes med de to andre primærfargene.
Her er en liten oversikt over rødfarger.
Til nå har det vært ganske så teoretisk det jeg skriver om, men jeg tror det er viktig å ta med seg disse tankene inn i en fordypning av farger.
Avslutningsvis vil jeg vise Jørgen Dukans illustrasjon av fargesirkelen.
Han skriver; Den fargeløse sirkelskissen her viser hvordan hovedfargene (Spektral fargene) Rød, gul og blå er laget av de nærmeste tertiæofarger. Dette gjøres her fordi ingen fabrikk hittil har greid å lage pigmentene grunnfarger. Disse 3 fargene ender i en spiss.
Sekundærfargene grønn, fiolett og oransje er blandingsfarger mellom grunnfargene.
Tertiærfargene er blandingsfarger mellom sekundær og spektralfargene.
Nå må erfaringer til så videre i bloggen vil mine øvelser blir presentert og omtalt.
Ved å utforske fargene som primærfargene skaper er jeg over på et nytt trinn i utforskningen. Med tanke på at hver primærfarge har et kontinuum fra kald til varme farger forstår jeg at mulighetene til nye farger åpner seg.
Fargesirkelen består av primærfargene rødt, gult og blått, men vi har en kontinuum av alle de tre som strekker seg fra kald til varmt. Hvis vi blander to primærfarger får vi noe som heter sekundær farger.
Jeg begynte med rød fargene og valgte å prøve ut ulike rød i en gradvis blanding mot oransj. Jeg forsøkte Alizarin Crimsom som er en kald rød farge og en Cadmium Red light som er en varm. Jeg oppnådde en linje med ulike oransj farger fra rødoransje til guloransje farger. De ulike rødfargene ga ulike farger.
Den røde kontinuum fra varm til kald rød.
Alizarin og gul blandingen ga dype rustrøde oransjfarger som var langt mer jordfarger enn det andre forsøket med den varme rød som ga lysende oransjfarger.
Det samme skjedde med ulike blåfarger. Her benyttet jeg ultramarine blå i det ene forsøket og Phtalo blå (grønn skjær) i det andre. Ultra marine ga grønnfarget mot mose og oliven farger, men phtalo blå ga klare lysende grønnfarger.
Den blå kontinuum fra kald til varm.
Hvorfor?
Alizarin crimsom er mot det kalde i rødfargens kontinuum, og det vil si at det er litt blått i det. Dermed blir fargeblandingene preget av det. Blander man rød, gult og blått får man jo brun. Derfor skapes det jordaktige oransjfargen.
Ultra marine heller mot rødt og blir derfor preget av jord da det blir en svak blanding av alle tre primærfarger.
De klarere lysende fargene skapt av de andre blandingene er nærmere hverandre i kontinuumet og har derfor ikke i seg den 3. primærfargen.
Utifra disse erfaringene kan jeg slå fast at sekundærfarger er ikke bare oransje, grønn og fiolett. Det finnes et hav av ulike farger innenfor disse tre fargene.
fra venstre: Cad Yellow medium og Cadmium Rød, Alizarin Crimsom og Cad Yellow med, Ultra marine blå og Cad Yellow med og tilslutt Phtalo blå og Cad Yellow med..
Hvis man skal forstå farge og kunne beskrive den er det 3 ord som man virkelig må forstå. På engelsk Hue, Value and Saturation. På norsk kulør, valør og metning.
Kulør Kulør beskriver hvilke farge i fargesirkelen det er snakk om. Rød, blåfiolett, gulgrønn, oransjgul – alle disse begrepene gir en forståelse for hvor du er på fargesirkelen., men det vil ikke være nok til å beskrive en farge.
Metning Metning sier noe om fargeintensiteten. Hvor sterk er fargen? Hvis en farge er blandet ut med svart, hvitt eller grått, har den lavere metning og intensitet enn en ren farge som ikke er blandet ut.
Valør Valøren forteller oss hvor fargen hører hjemme på en lyshetsskala fra svart til hvitt.
HVA ER VALØR? Dette er de grunnleggende områdene hvor fargen kan beskrives og omsettes til ord. Når jeg maler et bilde er det ikke noe å si at jeg må ha en guloransje. Jeg må vite hvor fargen ligger på lyshetsskalaen og jeg må og vite noe om dens fargeintensitet. Når jeg vet dette kan jeg blande fargen jeg ønsker å plassere i bildet slik at den “ligger” der den skal ligge. Er fargeintensiteten for sterk i forhold til de andre fargen som ligger rundt den vil den “poppe” ut av bildet. Er den for mørk vil den skape et hull i bildet. Jeg vil vise ulike eksempler på dette etterhvert.
Fargesirkelen har vi sett på og nå har turen kommet til valør. For å forstå fargevalører kan det være nødvendig å begynne med hvit og svart og alt som ligger i mellom de. Grått er ikke bare grått. Det finnes et hav av gråfarge også.
Her ser du både en gradert og en glidende skala fra svart til hvit. Disse er begge laget på datamaskinen. Det gir jo øye en forståelse av valører, men å forstå dette på en grundig måte anbefaler jeg å ta frem hvit og svart og et ark og mal.
Egne erfaringer skaper en langt dypere forståelse av farger. Hvor mye svart i det hvite for å skape en midtvalør mellom de to ytterpunktene kan man kun vite gjennom å erfare, og det er ingen enkel øvelse. For min del måtte skalaen males 8-10 ganger før jeg tilslutt fikk en skala som begynner å nærme seg en gradvis overgang mellom gråfargene.
En fargesirkel med gråtoneskalaen er og en god øvelse. Den kan også benyttes siden til å vurdere andre fargers valør. Valør er altså en meget sentral verktøy til å finne riktige farge enten i et maleri, interiør eller design.
Value does all the work, but color gets all the glory.Gråtoneskala. Hvit øverst og svart nederst. I midten en gråvalørsom ligger mellom kl. 1 og 2. Se hvordan den endrer seg i forhold til de ulike grå fargene. På den øverste delen ser den mørkere ut og nederst er den lysere.
Dette er gråtoner laget av hvit og svart og kalles akromatiske gråtoner. Det er noe som heter kromatiske gråtoner også. Jeg kommer tilbake til de.
Den tredje og siste måten å beskrive farge på er metning.
Metning sier noe om fargeintensiteten. Hvor sterk er fargen? Hvis en farge er blandet ut med svart, hvitt eller grått, har den lavere metning og intensitet enn en ren farge som ikke er blandet ut.
FARGEMETNING Fargens metthet kan deles i 3 ulike grupper. Den prismatiske fargene, de dempete fargekulørene, og kromatiske gråtoner. De prismatisk fargene er de man finner i regnbuen. Rene farger. De dempete kulørene er farger som er tilsatt en blanding som gjør at de mister sin renhet/klarhet og de kromatisk grå er farger som er utblandet med en gråtone. Linjen mellom dempete fargekulører og kromatiske gråtoner er utfordrende, synes jeg, å definere. Hvor går den klare grensen på hva som er det ene eller det andre?
For å forstå metning er erfaringsbasert læring, som alltid, den eneste måten å virkelig erobre kunnskap om dette. Hvordan kan man gjøre det? Ved å ta en farge fra fargesirkelen og blande gradvis inn hvitt eller svart. Her ser du mine forsøk på dette.
Fargemetthetsendringer med hvitt eller svart.
I disse forsøkene begynte jeg med titanhvit og tilsatte gradvis litt av fargen inntil at jeg male den rene fargen. Når jeg kom dit fortsatte jeg øvelsen med å tilsette gradvis svart til fargen inntil at jeg kom til svart.
På denne linjen fra hvit til svart kunne jeg altså erfare at én farge kan endre sin metthet iforhold til den rene fargen ved å tilsette enten hvit eller svart.
Sjeldent vil det være riktig å male rett fra tuben og det vil alltid være nødvendig å forstå hva man skal tilsette for enten å lysne eller mørkne fargen. Å benytte ren hvitt eller svart fra tuben er en måte å endre fargens metthet.
Grått er ikke bare grått. Grått har jo så lett å bli benyttet i negative utsagn. “En grå dag”, “Alt var bare grått og trist”. Jeg har imidlertid oppdaget at grått er så mye mer en negative utsagn og farger.
Jeg har nevnt tidligere at det finnes både akromatiske og kromatiske gråtoner. Akromatisk grå er en blanding mellom hvit og svart. Ingen andre farger er tilsatt. Den store norske leksikon skriver følgende om akromatisk farge; Akromatisk farge er en farge som mangler kulør. Det kan være nøytral, ufarget, hvit, svart eller grå.
Akromatiske gråtoner.
Når det gjelder kromatiske gråtoner så er det en stor verden som åpner seg. Både akromatisk (svart-hvitt palett), og en kromatisk farge (gamma spektrum) fikk sitt navn på grunn av det greske språk. Bokstavelig oversatt som de er fargeløse og fargede.
Kromatiske gråtoner blandes av primærfargene, altså er de fylt med farger. Når de så blir dempet ned med hvit fremstår de som de vakreste subtile fargene.
Kromatiske grå toner, men kanskje noen dempete fargekulører også. Hvor går grensen? Kan du peke ut noen dempede fargekulører?
Jeg har gjort mange øvelser med å blande kromatiske gråtoner fordi de er så utrolig vakre i sin subtilitet.
Den øverste paletten er blandet av Alizarin crimson, gul oker og ultra marine. Den nederste er cad gul, cad red og ultra marine.
Ved å betrakte disse to ulike palettene kan man se hvilken verden som åpner seg, men kan også se problemstillingen jeg tidligere har omtalt; Den tynne linjen mellom dempete fargekulører og kromatisk gråtoner. Linjen mellom de to gruppene er subtil. På den øverste paletten tror jeg at jeg kan si at det er en god del dempete fargekulører, mens på den nederste kan jeg slå fast at det kun er kromatiske gråtoner på papiret.
Så kromatisk gråtoner er en blanding av 3 primærfarger, og videre tilsettes de hvit av ulik grad.
For å gripe forskjellen mellom kromatisk gråtoner og dempete fargevalører må jeg også se nærmere på det siste.
For å forstå, (eller for meg), å begynne å forstå hvor den tynne grensen mellom kromatiske gråtoner og dempete fargetoner går, må jeg bruke erfaring og betrakte. I utgangspunktet kan det sies så enkelt som at dempete fargetoner får man enten ved å tilsette svart eller hvit, grått eller komplementærfargen. Når det gjelder kromatiske grå er det bare mer av det man benytter for å skape dempete fargetoner. Det er nettopp dette som skaper en grenselinje som ikke alltid er enkel å slå fast.
Jeg har vist i tidligere bloggposter fargeblandinger med hvit/svart og grått. I denne vil jeg vise hvordan man oppnår dempete farger ved å benytte komplementærfarger.
Komplementærfarger er de fargene som står rett ovenfor hverandre på fargesirkelen. Eksempler på dette er primærfargene blå mot oransje, som er en sekundærfarge.
Ved å betrakte fargesirkelen ser man hvilke farger som står rett ovenfor hverandre på sirkelen.
I følgende fargekart har jeg benyttet oransj mot blått, altså en primær og en sekundær farge. Jeg kunne like gjerne vist dette med rødt og grønt, gult og fiolett.
gul oransje mot ultra marine blå.Oransj mot Ultra marine blå.Rød oransje mot Ultra marine blå.
Her er tre fargekart og har benyttet 3 ulike oransjfarger som blandes mot ultra marine blå. (komplementær =sekundær + primær)
På den øverste linjen er det kun oransj og blått som er benyttet. På de videre radene er det tilsatt hvit; mer og mer for hvert rad. Dette er altså dempete fargekulører, men finnes det noen kromatisk gråtoner også i fargekartet?
I midten av kartene hvor det nærmer seg lik andel gult og blått, altså en midtone mellom de to fargene så oppstår kromatisk gråtoner. Oransj har jo både gult og rødt i seg og dermed så er midtonene en blanding av tre primærfarger. Jeg kunne jo også si at det er det jo i alle fargene, men når man nærmer seg midten og det er tilnærmelses lik mengde av de to fargene er det en gråtone som trer frem.
Dette er kanskje tydeligst i den nederste fargekartet som har en rødoransj utgangspunkt. Denne øvelsen kan gjøres med alle mulige blandinger. Tenk hvilke enorme mengde fargekulører man kan skape. Jeg minner om at øyet kan skjelne mellom 3-7 millioner farger.
Mørk grønn (phtalo blå og Benzindiazolone gul) mot Alizarin Crimson rødEn mid grønn (phtalo blå og Benzindiazolone gul) mot Alizarin Crimson rød.En lys grønn (phtalo blå og Benzindiazolone gul) mot Alizarin Crimson rød.
På den nederste fargekartet har jeg benyttet for lite blått og fargeblandingene gikk fort over til det rødlige. Man lærer av sine feil også:-)
I følge Josef Albers; “så oppfatter synssansen nesten aldri fargen som den egentlig er – som den er fysisk. Dette faktum gjør fargen til det mest relative uttrykksmiddel i kunsten.” Fargene påvirker hverandre i alle kombinasjoner i mer eller mindre grad og dette skjer ofte uten at det oppdages, selv av det trente øyet. Fargenes samspill er et redskap for å trene øyet til å se selv små, men helt avgjørende forskjeller, og hans bok “Interaction of color” er en oppfordring til et praktisk studium.
I undervisningen til Albers arbeidet studentene med å betrakte hvordan ulike farger kan påvirke og endre hverandre. Fargen står ikke alene og vil alltid preges av de umiddelbare omgivelsene. Albers these var at gjennom observasjon kunne øye utvikles til å se farger på en langt mer kompleks måte.
Gjennom studiene jeg nå har vært igjennom så er de tre viktigste attributtene for farger gjennomgått.
Vi har fargekuløren, valøren og fargens metthetsgrad for å beskrive en farge. Metthetsgraden har og tre ulike nivåer. Prismatiske farger, dempete fargekulører og kromatiske grå. Dempete fargekulører har mindre metthet gjennom at de enten har blitt blandet med hvit/svart, akromatisk grå eller kromatiske grå (enten gjennom en blanding av raw umber og hvit eller komplementærfargen.
Kromatiske grå er blandet gjennom å gjøre mer av dette slik at mettheten er enda mindre enn de dempete.
Denne skalaen er lånt fra boken av David Hornung;”Color – A workshop for artists and designers” Her ser man ytterst de prismatiske fargene, videre de dempete fargene og innerst de kromatiske grå.
Underveis i studiet med å avmystifisere farger ble jeg anbefalt å ta vare på all maling som var igjen på paletten. Denne malingen har jeg benyttet til å male små fargeark med de ulike fargene. Det har etterhvert bygget seg opp litt av et bibliotek med farger. De kan jo benyttes både til fargestudier og kollasj arbeid – så ikke bortkastet i det hele tatt.
Fargelapper – malt på tynn tusjpapir med malingsrester etter fargekartmaling.
Her har jeg benyttet mine fargelapper og satt sammen fargene i ulike sammensetninger. Den første her er med 6 dempete fargevalører med 3 ulike valører. Lys, middels og mørk valør.
Dempete fargekulører med både lyse, middels og mørke valører.
Valørene har jeg arbeidet med i gråtoneskalaen og det er en fordypning å kunne “gjette” riktig valør med det blotte øyet. Foreløpig må jeg støtte meg på teknologien og benytte telefonens mulighet til å endre et bilde til sort/hvit. Da vil jeg se om jeg har klart å finne 3 ulike valører i min løsning.
Her er samme øvelsen i sort/hvit.
Det hadde jeg! Det er 3 helt tydelig ulike gråtoner i komposisjonen. Under her kan du se flere av forsøkene jeg har foretatt. Jeg poster både i farge og i sort/hvit slik at valørene kommer tydeligere frem.
På grunn av fargesynet kan en enkelt farge se ut til å endre fargetone, verdi eller metning når den sees i ulike sammenhenger. Noen ganger er endringene subtil og vanskelig å få øye på, mens andre ganger er den dramatisk.
Albers forsøkte å skjærte vekk all føleri ved betraktelse av en farge og søkte objektivitet i observasjonen. Se på disse 2 illustrasjoner. Brunfargen i midten av både den blå og den gule flaten. Er det samme brun farge?
Her viser jeg noen av mine egne eksperimenter. Noen er veldig subtile i fargetoneskift, valørskift og metningsskift, og noen innehar opptil flere skift. I noen skjer veldig lite, men med tanke på grunnen for forsøket som er å trene øyet, så har alle en oppgave. Nå tar jeg det jeg har fått av gjennomgangen med farger og går videre inn i praktisk arbeid med maleriet og håper at jeg kan benytte erfaringene i maleriet.
Etter å ha forlatt fargeforsøk og utprøvinger var jeg ivrig etter å komme igang igjen ved staffeliet. Jeg fant et fotografi fra Borre området. Allerede når jeg flyttet til Horten i 2016 ble jeg fort betatt av område sør for Borrekirke. Det ble mange bussturer mellom Horten og Tønsberg for å nyte utsikten både mot sjøen og mot innlandet. Langstrakte åkre og skogkantene mot horisonten. I dette fotografiet har høsten gjort sitt inntog. Disen ligger over skogbrynene, himmelen er i rødlige toner, og hele uttrykket er dempet og rolig.
Før jeg begynner på maleriet grunner jeg lerretet med en blanding av gul oker og brent sienna for å lage et grunnlag for motivet. Målet for malestundene er først og fremst å forsøke å benytte fargekunnskapen jeg har tilegnet meg. Maleriene skal gjøres raskt og gjerne et maleri om dagen.
I dette motivet valgte jeg en palett med følgende farger: kobolt blå, alizarin crimson og benzindiazolone gul + hvit. Jeg tok også frem gul oker og brent sienna.
Maleriet ville jeg skulle males med dempete fargetoner og kromatisk gråtoner.
Jeg lager først en skisse på canvas for å legge komposisjonen og for å merke meg hvor de mørkeste og lyseste områdene skal være.
Begynner ofte med himmelen og forsøker å arbeide med en viss hurtighet. I våres kunne jeg bruke en hel dag på en himmel, som ofte bare er 1/4 av hele flaten. Jeg har fått litt erfaring etterhvert, og ser at tiden jeg benytter har minsket underveis. Himmelen er en vesentlig del av motivet og hvis den “sitter” så gir det mye til resten av bilde.
Her er himmelen på plass sammen med en plassering av farger på flatene. Jeg var imidlertid ikke fornøyd med fargevalg. Dybden i bildet er ikke tilstrekkelig og det er et skille mellom bakgrunn og forgrunn som må utjevnes.
Jeg arbeidet videre med bildet og mørknet både for- og bakgrunn. Gress stripene i forgrunn måtte også vike, eller minskes slik at de faller bedre inn i helheten. Jeg liker så godt den mørke dybden i fargene på original fotografiet og valgte å fortsette for å oppnå et resultat som var mer i samme stemning som den. Etter 3 timers arbeid avsluttet jeg arbeidet. Målet var ikke perfeksjonisme, men øvelse i fargebruk.
Jeg erfarte underveis at jeg pendlet mellom en slags autopilot med vante løsninger, og å stanse opp og se at nå måtte jeg gjøre nye valg og gi slipp på innøvde penselstrøk, måter å bevege malingen på og bevisste avgjørelser i forhold til fargebruk. Jeg tar meg i å snakke høyt til meg selv når jeg gjør vurderinger. Det er som om de nye erfaringer må få et ordforråd.
Det ferdige resultatet.
Jeg er fornøyd med både prosess og resultat. Jeg synes jeg oppnådde den nedtonete dempete paletten jeg hadde som mål.
H. Dannelly, fargelærekursholder, anbefalte å male et bilde om dagen for å inkorpere kunnskapen som jeg har fått gjennom kurset. Dette forsøker jeg på og noen dager går det overraskende bra. Å male et motiv på 3-4 timer er en utfordring, men jeg synes jeg begynner å mestre det.
Tenker tilbake til april hvor det å male himmel kunne ta både 1 og 2 dager selvom det kun var 1/4 del av bildet.
Motivet som skal males.
Denne dagens motiv er fra et lite vann i nærheten her i Vestfold. Utfordringene her er at horisonten er ganske nær betrakter og fargetilpasningen blir en utfordring slik at jeg skaper dybde men samtidig beholder riktig avstand.
Vannspeilet er også et viktig del av motivet. I slike situasjoner er det bedre å glemme motivet og se på fargene og flatene som enheter. Altså ikke tenke vann, og vann er blått osv.
Forgrunnen er strå og vannliljer. Hvert strå skal ikke males. Så detaljert ønsker jeg ikke at det skal bli. Her vil det være utfordringen å beskrive det jeg ser med enklere fargeflater og streker.
I svart/hvitt for å se mørke og lyse områder i bilde. I tillegg har jeg lagt på en ruteark slik at jeg overfører tegningen til lerretet så riktig som mulig.
Jeg begynner alltid med det som ligger lengst bak i motivet og det er himmelen. Finne riktig fargeblanding til både himmelen og skyene. Himmelen er gjerne mørkere lengst og lysner mot horisonten.
Himmelen begynner å falle på plass.
Når himmelen er på plass tar jeg gjerne først horisontens innhold og så vannflaten hvis det er vann i motivet.
Himmel, horisont og vannet i bakgrunn er noenlunde på plass.
Så står forgrunnen for tur. Vannets fargeflater rundt stråtuene er ikke blå så først forsøker jeg å legge inn en farge som kan beskrive mudderbunnen og skyggene rundt tuene.
Det ferdige resultatet.
Dette motivet gikk uforventet fort å få lagt på papiret. 3 timers arbeid. Målet er ikke perfeksjon men fargeøvelser. Bakgrunn- og mellomgrunn synes jeg gjengir motivet på en tilfredstillende måte. Skogkanten har ulike grønnfarget som skaper dybde og lyset får anledning til å spille langs vannkanten og i tretoppene.
Jeg synes fargene på tuene stemmer, men må finne andre måter å gjengi strå på. De har blitt for tykke og gjengir ikke virkeligheten.
I sommer var vi på en roadtrip til Førde og var på en Verdensmusikkfestival. Vi overnattet underveis på ferden i Lærdal, og jeg har et motiv derifra jeg ønsker å forsøke meg på.
Lærdal, Norway.
Motivet er kunne nesten kalles et abstrakt motiv. Former og linjer, lys og mørke er det sentrale delene av dette bildet, men skal forsøke å male det som et landskapsmaleri med gjenkjenning.
En grå ettermiddag. Fjær sjø som skaper speilflater for himmellyset og fjellene på begge sider som sperrer av lyset og skaper således sine egne former på vannflaten.
Ruteark på bildet for å gjengi mest mulig korrekt i tegningen.
Lerretspapiret får først et strøk med gul oker/brent sienna som gir en farge for de fargene som skal på å spille imot. Dette er nærmest et monokromt bilde, og kunne vært gjort med kun svart/hvit blandinger.
Jeg velger å benytte kromatiske gråtoner, som er dempete fargetoner som blir dempet videre med hvit.
Benyttet tre kalde primærfarger samt hvit ( og gul oker og brent sienna) til dette maleriet.
Himmelen ble malt først. Mørkest øverst og lysner dypt ned i horisonten. Fjellet i bakgrunnen er dempet og blå på grunn av atmosfæren. Dette blir et viktig lite element å ha med nettopp for å skape dybden i bilde.
3 timers arbeid og motivet fremsto med en overbevisning. Vannspeilene var kanskje det mest utfordrende i motivet. Jeg opplever at jeg spretter fort tilbake til autopilot løsninger som jeg før har benyttet i maleriet, så jeg må stadig ta meg selv i nakken og være våken på de valgene jeg gjør underveis.
Ferdig resultat.
Jeg fotograferer en del underveis i malingen. Å se maleriet i et annet format skaper en større objektivitet enn hvis jeg bare stirrer på malearket. Jeg synes jeg lykkes med å holde meg til kromatiske gråtoner i arbeidet. Det gir jo et veldig neddempet fargepalett. Forsøkte å legge inn noen dempete røde hus langs fjorden, som små flekker av farger som en kontrast til resten.
Jeg har skrevet flere ganger nå at jeg er overasket over hurtigheten jeg har oppnådd i malingen. Dette er en fordel når jeg skal male ute. Motiver endrer seg fort da og øyet må oppøves til å se de viktige elementene, og så male de.
Jeg har de to siste dagene brynet meg på et motiv som jeg trodde skulle gå like greit. Min datter og hennes mann har en hytte i vakre Etnedal. Fjellområdene er fylt med små innsjøer, vannspeil som trekker himmelen ned på jord og fargelegger stemninger som er så vakre.
I dette motivet ble jeg forført av de rosa skyene som speiler seg i vannet. En deilig sommerkveldstemning i fjellet.
Jeg har forsøkt ulike fargepaletter til dette motivet. Jeg har gitt opp en gang, begynte på nytt med intensjon om å ikke gi opp en gang til.
Motivet i s/h for å se mørke/lyse flater/partier.
Vel, jeg har fullført den nå. En merkelig kamp med fargene, med å velge ulike fargepaletter, og ikke minst løsningen på at halve bilde er fylt med strå. Jeg kunne jo utelatt det, men disse maleriene er øvelsesskisser så jeg valgte å ta de med og se på ulike løsninger for å gjengi de.
Fargene har vært på og av, skrapet vekk, lagt på nytt. Himmelen gikk merkelig greit ved andre forsøk. Mørke skyer mot en lysere himmel var en ny utfordring som jeg trengte litt tid for å løse. I tillegg skinner solnedgangslyset på deler av skyene så de er både lyse og mørke.
Dette maleriet tok 2 dager + -. Er fortsatt ikke helt enig i fargevalgene jeg har foretatt, men stopper der. Jeg kan alltid komme tilbake til motivet ved en senere anledning og se på den på nytt.
Noen ganger så ligger det bilder på telefonen som jeg ikke husker å ha tatt, og som ikke har noe stedsnavn. Jeg valgte å ta fatt på dette fotografiet idag. Hvorfor?
Jeg ville først og fremst forsøke et motiv uten vannelementet. I tillegg så liker jeg roen i dette bilde hvor dybde perspektivet ikke er så veldig langt ifra og som da gir meg en utfordring om å skape riktig dybde i bilde ved bruk av fargene. Jeg liker også den lave solen som gir de lange skyggene over jordene. Jeg legger en knapp på at dette er ifra Italia.
Jeg har brukt litt lenger tid på dette motivet. Intensjonen var å ta med litt mer detaljer som beskriver landskapet samtidig som det ikke skulle havne i pirk arbeid.
Det gikk hurtig å plassere motivet og de ulike valørene på riktig plass, men fargemessig var det noe som ikke stemte så jeg lot det ligge igår og kom tilbake til arbeidet idag.
Idag så jeg at jeg ville ha motivet varmere. En varm solfylt sensommer senettermiddag. Jeg trengte mer varme i bildet.
Så dag 2 så jeg over fargeprøvene mine og fant frem til riktige fargetoner.
Jeg benyttet et palett med ultra marine blå, cadmium red medium og benzimidazolone gul. Laget en medium oransj farge som jeg da kunne blande med Ultra marine blå i ulike dempete grønntoner og overtoner. I tillegg til disse tre fargene var hvit, gul oker og brent sienna på paletten.
Jeg så at jeg måtte differensiere varmen og lot forgrunnen få mer oransje i fargetonene enn mellomgrunnen i bildet.
Uværsskyene i bakgrunnen preger de bakerste skogrekkene. Det er kanskje nettopp den mørke himmelen i kontrast til solen som skaper et presset lys i motivet.
Jeg er fornøyd med arbeidet, vurderingene underveis og opplever at jeg har tilegnet meg en god del fargekunnskap gjennom disse øvelsene.
Jeg er litt usikker på de aller bakerste jordene øverst til høyre i bildet. Kanskje skulle de ha blånet for å beholde dybden. Skal titte litt på det.
I 2020 forlot vi Bessaker. Vi hadde et vakkert lite hus der ute i skjærgården og vi elsket å vandre på fjelltoppene som ga oss skue langt avgårde og ut mot Norskehavet.
Sørjerhesten er et av fjelltoppene vi besøkte flere ganger. Sørjerhesten i Osen er 363 moh. Det er en av de høyeste toppene i Osen. Fra toppen er det praktfull utsikt utover havet mot Vikna, Halten og Smøla i sør og forbi Buholmråsa fyr i nord.
Det er en tur på ca. 5 km før man når toppen og det øyeblikket man når opp dit vet man at det var verdt blod, tårer og svette å komme opp dit. Fotografiet tok jeg den siste gangen vi var der oppe. Vi var heldig med været og kunne nyte livet.
Kanskje allerede dengang ble jeg fasinert av landskapsmaleri, men hadde ikke kunnskapen til å gjengi det. Her er en fargeskisse jeg gjorde den gang, og vet at jeg bestrebet meg på å gjengi fargene. 🙂 Jeg gleder meg over å se mitt progresjonen i landskapsmaleri.
Utsikt fra Sørjerhesten. En fargeskisse på lerret med akryl. Malt i 2018. Det skal bli bedre idag!
Nå skal jeg forsøke motivet på nytt. Jeg har preppa lerretet med brent sienna/oker gul. Målet er å gjengi fargene, men på en slik måte at jeg skaper dybde i bildet. Fotografiet er jo i fugleperspektiv, og kan lett bli en flatemaleri, slik som mitt første forsøk i 2018. Nå vil jeg forsøke å skape dybden, samtidig som jeg forteller betrakter at jeg står høyt opp og betrakter landskapet.
Nå er det å velge fargepaletten til motivet. Det er mye blått i motivet og havfargene er veldig varierte.
I bakgrunnen vil jeg forsøke koboltblå, litt alizarin crimson for å gjøre blåfargen litt varmere. Himmelen vil alltid være mørkere øverst og så på grunn av atmosfæren vil den lysne mot horisonten. I dette motivet vil det være viktig å få en veldig dus overgang mellom himmel og hav. Havfargen ut mot havet er langt mer preget av himmelfarten enn inne i fjorden. Det ligger og en atmosfærisk dis over storhavet.
Fjordarmen er langt mer turkis med vakre grønnturkis flater hvor sandbunnen er grunnere og skinner igjennom vannelementet.
Mye kromatisk gråfarge i fjellområdene. De bare fjellsvabergene er noe som preger landskapet der ute mot havet, og gråfargede endrer farger gjennom døgnet i forhold til sol og himmellyset. I dette motivet er de preget av godværet og jeg velger kromatiskgråtåoner som heller mot gul. Mange grønntoner som er klare så de må skapes av phtalo blå. Med ultra marine blå blir grønnfargen mer oliven og mosete. Det er mulig at det vil være bruk for det også i enkelte områder.
Kontrasten i komposisjonen blir de rødoransje fargetonene i forgrunnen.
Begynte med å legge på himmel og bakre hav. Benyttet Cerulean blå, litt kobolt, ørlite Alizarin Crimson og selvfølgelig hvit. Fargene måtte bli veldig dempet for å skape en dus overgang mellom himmel og hav. Små øyene har en lik valør som havet og dempete gråtoner mot havfargen.
Himmel og hav – bakgrunnen er lagt.
Fortsatte med den bakre fjordfjellet. Til den velger jeg kromatiske gråfarger som går mot gul.
Første strøk på bakre fjordfjell.
Dette blir nok en litt lengre prosess enn de få timene jeg har benyttet på andre malerier. Hvorfor? Det er en utfordrende perspektiv i fotografiet. Jeg vil ha et bilde som både viser dybdeperspektiv og fugleperspektivet. eg synes himmel/hav bakgrunnen fungerer. Fjordfjellet må dempes slik at den ligger lengre bak i bildet. Den flater ut bildet slik den er nå. Så jeg tror jeg må våge å blåne den langt mer enn det jeg har gjort. Jeg må se mer på flatene, definere de mere enn det jeg har gjort. Jeg måtte begynne en del med forgrunn for at øyet mitt skulle få øye på dybdemangelen.
Så langt – dag 1. En del av bildet fungerer, mens andre deler må arbeides med.
Jeg avslutter for idag og lar både bildet og øye få hvile til mandagen. Å trekke seg helt bort ifra et arbeid er ofte gunstig å gjøre slik at man ser på det “nye øyner” på mandagen.
Ny dag og med nye øyner ser jeg at Ifjordfjellet må bli blåere og mindre detaljert. Jeg har arbeidet videre nå og ser at valørene begynner å bli riktigere enn det de var. Jeg lar det ligge nå og går videre til fjorden. Ser her ved å betrakte s/h bildet av motivet så lysner fjorden ut mot gapet.
Har arbeidet videre denne dagen og har nå fullført bildet. Ikke perfekt, men har erfart en del som jeg tar med meg videre. Fjorden var ingen enkel oppgave. Her var det utrolig mange farger som skulle til, og plasseringen av de slik at bildet overbeviser. Gjenskinn ifra fjellet både mørknet vannet og samtidig speilte noe av landskapet seg i vannet.
Når den var på plass begynte jeg med mellomområdet i bildet som var grønne sletter på høyre side og en veiarm og fjell på venstre. Jeg synes fortsatt ikke at venstre side i bildet fungerer helt. Det må være noe med fargene som gjør at dybden ikke fungerer.
Forkanten i bildet er lyngkledd fjell som blir en kontrast til resten av bildet grunnet den rødlige lyngen som er der. Jeg oppdager at jeg må ha mer fokus på penselføringen og hvilke pensler jeg bruker.
I 2018 var jeg i Irland. Grønfarger i alle nyanser, kalde, varme, og grågrønne farger.
Jeg fant frem et fotografi jeg tok den gang. Det er ikke et godt fotografi. Litt ufokusert, men målet med maleriet var nettopp å ikke gå inn i detaljverdenen, men heller skape en dybde og atmosfære gjennom bruk av kun grønt. Og – ikke bruke grønn fra tuben, men heller benytte et utvalg av blå og gul farger til å skape grønt.
Ultramarin Blå og gult skaper grønnfarger som er mer oliven og mose i farge, mens Phtalo blå og gult skaper klare grønn farger.
Her ville jeg få god bruk for erhvervet kunnskap og skape en palett av utallige grønnfarger i ulike fargetoner, med ulike metthetsgrad og kromatisk grågrønne farger.
Det er et enkelt komposisjon i bilde også. En bakgrunn, mellomgrunn og forgrunn. I tillegg er grensebeplantningen med på å skape en spenning og perspektiv i bilde med de stripene som begynner i mellomgrunnen og fortsetter helt frem i forgrunn og forsvinner ut av bilde i nedre høyre kant.
De bakre grønnfargene er både blånet og gråe. Litt variasjon på ulike gråtoner skaper en sannsynlighet av motivet. Synes det er interessent å oppdage at ulike farger kan plasseres som små former eller striper i helheten og at det gir en overbevisende gjengivelse av fotografiet.
Jeg begynte med himmel og den lengst bakre åsside som nærmest går i ett med himmelen. Her er det kun ulik metning av omtrent samme fargetone.
Mellomgrunnen ble langt grønnere, men med fortsatt en blålighet som forsterker atmosfæren og gir dybde.
Jordene lengst frem i bilde er sterk grønne. Her ble grønnfargen kun dempet med litt hvit og varierte heller gul og oker inn i blåfargen.
Arbeidet ble gjort innen en tidsfrist på 3 timer. Jeg øver stadig på tidsfrister for å øke min bevissthet om fargevalg og penselstrøk. Jeg tenker på at dette er en meget god øvelse å ta med seg når jeg tar staffeliet med meg ut og maler på stedet. Da må jeg male raskt, gjøre hurtige fargevalg og få motivet ned på papiret.
Lys og himmel påvirker fargene i landskapet og hvis jeg skal gjengi det jeg ser må øye oppfatte farger og hjernen må vite hvilke farger som skal benyttes.
Min mann inviterte meg med på en herlig liten ferie til Finnskogtoppen Spa. Vi var ute og vandret hver dag, men den ene dagen gikk vi til en vakker innsjø som heter Kalsjøen.
Det ligger ca, 3 km ifra hotellet og vi vandret gjennom trolsk skog før horisonten åpnet seg og innsjøen kom tilsyne.
Jeg hadde med meg kamera som jeg ikke har brukt på veldig lenge. Telefonen blir oftest brukt, men nå ønsket jeg å legge telefonen ned og benytte fotoapparatet istedet. Kort fortalt; jeg klarte å vri på en knapp på kamera som gjorde at de fleste bilder jeg tok hadde for lite lys.
Dette fotografiet tok Graham og jeg har fått lov til å benytte den som utgangspunkt til et maleri. Jeg har beskjæret formatet til et kvadrat. Jeg er fascinert av kvadratet, som ikke gir noe hjelp til motivet.
Jeg preparerte lerretet med både gesso og et strøk med grunning bestående av gul oker og brent sienna. Det blir fort fargesmitting når kull benyttes til å tegne motivet så når motivet er plassert tar jeg en pensel med fargeblandingen og går over mye av det som er tegnet. Da lukker jeg flaten og kullet vil ikke smitte særlig inn i fargene som legges på lerretet.
Som vanlig begynner jeg med himmel og bakgrunn. Det setter paletten for resten av bildet og et godt utført bakgrunn gir bildet et godt utgangspunkt til å lykkes.
Det tar litt tid til å finne riktig palett, plassere tenkte farger som oftest må justeres, men har erfart nå at det er lurt å legge noe på. Er det feil kan det endres, og det blir tydeligere hva som er feil når fargen er i bildet.
Hva lærte jeg med dette motivet?
Jeg tror jeg erfarte i sterkere grad det som jeg i teorien har visst en stund. Malingen, hvor den plasseres, fargen og måten den er plassert skaper formen.
En stein behøver ikke mer enn to- tre nyanser; en lys side, en skyggeside og en mellomgrunn til å skape formen. Det er ikke nødvendig å tegne nøyaktige former, men tillate at fargen gjør jobben som skaper en overbevisning av motivet. Dette forteller meg at et landskap kan abstraheres ganske kraftig og allikevel kunne gjengi et konkret landskap. Dette er målet mitt med det arbeidet jeg gjør nå.
Målet og intensjonen er å ha fargekunnskapen og forståelsen av landskapet så på plass at jeg kan gi slipp på det og gå inn i abstrahering for å forsterke en følelse av landskapet. Å la hjerte beskrive landskapet mer en det tekniske kan gjøre.
Jeg hadde en lærer en gang som sa at å male realistisk er en teknikk. EN teknikk som kan læres ganske fort. Jeg synes jeg har brukt mye tid på den veien jeg foreløpig har gått, men forstår mer nå at det er teknikk.
Resultatet av Kalsjøen motivet er ikke perfekt, men det var heller ikke målet. Målet var å fortsette å inkorporere kunnskapen jeg har teoretisk ervervet meg.
